DEN UKOMPLISERTE SANNHETEN

Once you eliminate the impossible, whatever remains, no matter how improbable, must be the truth.

Vi mennesker er alle mennesker uansett tittel. Ingen er beskyttet ved tittel fra egne følelser, formeninger, synsinger og tankebaner. Men ved noen titler følger det en uskreven regel om at man etter beste evne tilsidesetter disse menneskelige følelsene, for å best mulig kunne utføre jobben man er satt til.

Vi fungerer også slik at hvis man først har fått for seg at noe er slik vi selv ser det, så blir man fort blindet for alt som går i mot egen overbevisning. På den måten kan ting fort bli veldig komplisert om man velger å følge eget narrativ fremfor å la seg lede av de faktiske forhold.

For det er vel sakens kjerne i Baneheia saken. At politiet var så sikre på at Viggo måtte ha vært med at i stede for å se på det faktiske bevisbilde blir det konstruert en historie rundt deres overbevisning, en historie så komplisert og full av feil at det er skremmende å tenke på at dette kan skje i det Norske rettssystemet.

Når politiet bevisst lyver, skjuler informasjon, leder vitner og oppkonstruerer en egen historie som passer til bevisene for å kunne bevise at "se vi har rett", da burde hver og en av oss stoppe opp et øyeblikk og faktisk reflektere over det faktum at det kunne like gjerne være deg eller meg som valgte oss feil venn og risikerer fengsel fordi politiet ikke liker trynet eller ryktet ditt.

I Baneheia saken har Jan Helge sin historie blitt fremsatt som sannhet. En historie med beviselig feilinformasjon, en historie så komplisert og full av logiske brister og endringer at det er uforståelig at politiet lot det skje uten å stoppe opp og tenke seg om.

Og siden Jan Helge sin historie var så komplisert og full av feil, hjalp politiet han med å endre sin historie etterhvert som de fremla flere og flere bevis. Slik at politiet til slutt satt igjen med en fortelling, hvor de plukket ut de bitene som passet dem, og tilbakeholdt informasjonen som ville slått hull i deres egen overbevisning.
Det virker som det på et tidlig tidspunkt ble gjort opp en mening innad i Politiet om at Viggo var skyldig, Et narrativ de nektet å vike for uansett hvor usannsynlig det til slutt virket.

For Viggo var jo hele byens drittunge, den høylytte pøbel gutten alle visste om, i tillegg hadde han i ungdommen forgrepet seg på ei lita jente og hadde rommet fullt av pornofilmer og pornoblader.
Politiets følelser overfor Viggo som person ble viktigere enn de faktiske bevisene i saken.
Så overbevist var de om VIggos skyld at de til og med valgte å lyve, ikke bare til Viggo og i retten, men til hele Norge foran et fullsatt pressekorps.
Da politiet uttalte at de hadde Viggo sitt DNA, så stemte ikke dette. Men vi ble fortalt av politiet flere ganger at de hadde Viggo sitt DNA, da var det jo ingen tvil, han måtte ha vært der.

Og det Norske folk er i så måte helt uforskyldt for å være dømmende, for ingen av oss visste at det politiet sa ikke var sant, eller hadde kapasitet og internett for å lære om DNA. Vi hadde ingen grunn til å tvile på verken politiet eller ekspertene.

Problemer er at når et slikt sikkert bevis som en full DNA match er blitt hevdet å være funnet, så blir man døv for alle andre argumenter og rop om uskyld. Selv de ulogiske bristene måtte jo på ett eller annet vis passe inn i den historien, enn hvor absurd det hele kunne høres ut, for DNA var funnet og da levnet det ingen tvil om hvem den eller de skyldige var.

Men at politiet, som visste at de ikke hadde en full match på Viggo, likevel valgte å fremstille det slik fordi dem selv var overbevist om Viggos skyld lenge før rettssaken startet, er for meg uforståelig og et grovt brudd på rettssikkerheten vår.

Det er bra at det endelig kommer frem i lyset, og det er sjokkerende lesning for dem som setter seg skikkelig inn i saken. Bjørn Olav Jahr turte å skrive boken "Drapene i baneheia, to historier, en sannhet" som skulle være den utløsende faktoren for at Norge kunne se på saken igjen med friske øyne, og endelig fikk vi se sider av saken som aldri før var blitt offentliggjort.

Denne boken har gitt rom for å kunne mene noe om saken igjen, og kunne mene noe om skyldspørsmålet og ikke minst, gitt oss muligheten til å se for første gang på bevisene vel vitende om at Viggo sitt DNA aldri har blitt funnet på åstedet. Og det setter saken i et helt nytt lys.

For tar man vekk politiets løgn om Viggos DNA, så blir plutselig ikke historien så komplisert lenger. Tar man vekk Jan Helges fortelling og kun forholder oss til de faktiske forhold og tekniske bevisene, så får vi en historie som ikke bare er ukomplisert men som også støttes av de tekniske bevisene som DNA, mobiltrafikk og vitner.

En ukomplisert, men likevel rå og jævlig historie.

Jeg er helt overbevist om at vi får en ny rettssak fremfor direkte frifinnelse av Viggo.
Selv om påtalemyndighetene mener de ikke kan få han dømt på nytt, tror jeg likevel ikke de har noe annet valg enn å gjennomføre en ny runde.

Dette er ekstremt viktig for de pårørende, og få tegnet et riktig bilde av hva som faktisk skjedde, for det bildet de har nå er ikke sannheten.

Det er ekstremt viktig for Viggo Kristiansen og kunne få forsvare seg skikkelig foran hele det Norske folk, for denne gangen er vi både klare og villige til å lytte.

Og ikke minst er det ekstremt viktig for det Norske folk og få en skikkelig klarhet slik at flest mulig kan forstå hva som skjedde i Kristiansand for 20 år siden og hvordan det kunne ende i Norges største justismord.

Viggo vil alltid leve med denne saken , og uansett hvordan og hvorfor han blir frikjent vil det alltid være de som hater Viggo, de som mener at han likevel må ha gjort det, de som alltid vil forbinde ham med Baneheia saken, de som mener han burde straffes til evig tid fordi han er Viggo.

Heldigvis er det fler og fler som ser at Viggo er mer enn sin utagerende fortid, mer enn en drittunge, og at han ikke kan ha vært skyldig i drapene på Stine Sofie og Lena.

Viggo var mye, men en ting hadde han, samvittighet og følelser. Vi har hørt mye om dette av alle som kjente til Viggo, det var mye følelser, men også mye hjelpsomhet og samvittighet. Han kunne trå over grenser men han kunne også stanse seg selv i å trø for langt, selv om han trødde lenger enn de fleste. Viggo kunne være sint, glad, stresset, forbannet og hevnlysten. Viggo var mye av alt, det var derfor alle visste hvem Viggo var.

Jeg har aldri hørt noen snakke om Jan Helges samvittighet annet enn ett tilfelle hvor han forsøkte å stanse mobbing internt i militæret, som burde være en selvfølge når man er lederen.

Ellers går det igjen at Jan Helge var den stille dilteren i bakgrunnen, han som aldri viste følelser og som ingen visste hva han egentlig tenkte på, eller hva som plaget ham.

En deprimert gutt som hang mer og mer etter jo eldre han ble, en gutt som ikke klarte å mestre skole og jobb eller det sosiale, som drømte om å være en stor kriger og hjelpe til å drepe i den store verden som medlem av Telemarksbataljonen, en drøm han svært lite sannsynlig ville få oppfylt grunnet sin fysiske helse og problemer med foten.
Mens de andre i omgangskretsen ble voksne å startet med nye jobber og studier, også Viggo, tuslet Jan Helge rundt alene i baneheia i dagene før drapene og funderte på hvordan livet ville se ut etter sommeren, som den eneste fra klassen uten lærlingplass.
Kanskje hadde 17 Mai to dager tidligere gjort de vonde følelsene enda vondere ved synet av festglade mennesker, barnetog, studenter og russ på vei ut i voksenlivet....

Viggos historie om hva som skjedde om kvelden 19 Mai 2000 er en enkel og ukomplisert fortelling som støttes opp av de tekniske bevisene og vitnebeskrivelser.

Jan Helge sin historie er komplisert, ulogisk, passer ikke med de tekniske bevisene og den innehar også en del beviselige usannheter.

Viggo kommer aldri til å bli dømt på nytt i en ny rettssak. Det finnes ingen bevis på at Viggo deltok i Baneheiadrapene annet enn at Jan Helge sier han deltok.

Og mangelen på bevis er så enkel som at Viggo ikke deltok, for Jan Helge er jo beviset på at man umulig kan utføre en slik handling uten å legge igjen spor.

Så håper jeg staten står klar til å hjelpe alle de pårørende som takket være politiets egen overbevisning og Jan Helges løgner må gjenoppleve det mest grusomste de har vært utsatt for, samt bearbeide sjokket om hvordan politiet behandlet saken mot jentene deres og at den eneste som tok fra dem det mest dyrebare de har, har vært en fri mann i mange år, og aldri har tatt ansvar for sine handlinger samt løyet til hele Norge om hva som skjedde.

Hvem vet, kanskje velger Jan Helge og fortelle sannheten når han ser at løgnene ikke lenger blir trodd. Det hadde jo vært det beste for alle parter.

Og når Viggo blir frikjent, forventes det at han får en kraftig beklagelse, på tross av hvem han var som barn....

It takes a strong person to say they're sorry and an even stronger person to forgive.